Hardangervidda Nationalpark

illustrasjonsbilde sko

Hardangervidda Nationalpark

Hardangervidda nasjonalpark med landskapsvernområder ble opprettet i 1981. Formålet med vern av Hardangervidda er å verne et særlig verdifullt høyfjellsområde på en slik måte at landskapet med planter, dyreliv, natur- og kulturminne og naturmiljø ellers blir bevart. Samtidig som området skal kunne brukes for landbruk, friluftsliv og naturopplevelser, jakt og fiske, undervisning og forskning.

 
Hardangervidda fjell plateu

Vidda

 

Hardangervidda nasjonalpark er landets største med 3.430 km2. I tillegg er det to landskapsvernområder – Skaupsjøen/Hardangerjøkulen og Møsvatn Austfjell på tilsammen 865 km2. Verneområdene er fordelt på 8 kommuner og 3 fylker. Omlag halvparten av arealet i nasjonalparken er på privat grunn

Dyrelivet

Plante- og dyrelivet gjør Hardangervidda til et av våre aller mest verdifulle og interessante naturområder. På vidda har mange dyrearter sørgrensen for sitt utbredelsesområde i Norge, for enkelte arter også i hele verden. Bare på Sentralvidda er det påvist over 20 forskjellige arter pattedyr og drøyt 100 fuglearter. 
 

Av mindre pattedyr er det rev, røyskatt, mus og lemen som en fjellvandrer har størst sjanse til å treffe på. Men bestanden av disse, spesielt smågnagerne, kan svinge betydelig fra år til år. Av arter som forekommer noe sjeldnere kan nevnes elg, rådyr, fjellrev og snømus.

 

Av fugler er det nok rypa som de fleste regner som vår typiske «høyfjellsfugl», og vi finner både fjellrype og lirype på vidda.  Derfor er nok heiloen den fuglen som man oftest vil legge merke til, der den med sin såre varseltone vil prøve å lokke oss bort fra reir og unger. Av andre fuglearter har vidda betydelige bestand av en rekke småfuglarter, vadefugler og andefugler, og av større fugler som en fjellvandrer vil kunne få se kan nevnes både ravn, ørn og fjellvåk.
Lemen
Bilder av reinsdyr som beiter

Villreinen

Trass i stor artsrikdom er det likevel først og fremst villreinen folk flest forbinder med dyrelivet på vidda. Villreinstammen her er Europas største, og selv om størrelsen på stammen har variert sterkt opp igjennom årene, befinner faktisk omlag halvparten av Europas villrein seg på Hardangervidda! Dette staselige dyret kan med rette kalles for viddas «urinnvåner». Etter at isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 9000 år siden, fulgte reinen raskt etter på næringssøk etter den laven som var blant de første plantene som fikk fotfeste på vidda.
 
Etter den tid har dette dyret foretatt sine årlige vandringer på vidda. Fra vinterbeiteområdene på østvidda trekker flokkene hver vår vestover, der mye nedbør og næringsrikt jordsmonn gir gode sommerbeite. Er sommerdagen varm kan man ofte se reinsflokkene samle seg på snøfonner i høyere områder på flukt fra innpåsliten mygg og brems. Når sår høsten kommer, trekker dyrene igjen østover til de forblåste lavheiene hvor den lettere kan finne seg mat vinterstid.
 
Den viktigste kalvingsplassen for villreinen er i Veigområdet på vestsiden av vidda, og det er svært viktig for villreinen at den ikke blir forstyrret i disse områdene mens kalvingen pågår i slutten av mai og i juni måned. I det hele skal man være svært varsom med å uroe reinen unødig. Skremmes dyrene vil den tiden de har til beiting og hvile reduseres, og samtidig vil energiforbruket under flukt være betraktelig høyere enn under hvile. Dette vil tilsammen gjøre at reinens livsbetingelser blir redusert, og resultatet kan lett bli en reinstamme av mindre og svakere dyr. La derfor reinen være mest mulig i fred. 

Flora

Dekket av et tykt, mykt, fjell-til-fjell teppe ligger Østvidda. De lange, vide linjer i landskapet særpreger denne delen av Hardangervidda, og er behagelig for fjellvandrere å gå i.
 
Her har fjellvandreren mye å glede seg over: De store utsiktene, men også livskraften i de små plantene som tilpasser seg høyfjellets barskhet. De mest vanlige plantene i snaufjellet er starr, frytler, siv og gress. De utmerker seg ikke så mye med iøynefallende farger, men med utsøkte og grasiøse former. 
Gressarter er mange. De retter sitt preg på de frodigste vollene rundt gamle leger. Hvem skulle tro at det her oppe skulle finnes planter som tilhører orkidefamilien? Joda, Grønnkurlen er en du finner av og til på de mest næringsrike voksestedene. Brudespore og hvitkurle kan du også støte på. En vakker, liten fjellplante er fjellnøkkelblom. Den forekommer i små bakkehell. Med sitt syrin-lilla skjær er den lett å oppdage hvis en er på rett sted til rett tid.
 
Østvidda har en sjeldenhet, det er åkerbær som vokser rundt Mårvann. Det ville være mer naturlig å møte den på Finnmarksvidda enn på Hardangervidda. Det kan også nevnes at den stolte planten gullmyrklegg har sin sørgrense midt på Østvidda, omtrent ved Langesjøen

 

Flora Hardangervidda

Våre forfedre har etterlatt seg utallige spor inne på Hardangervidda i de årtusener som har gått siden isen for ca 9000 år siden trakk seg tilbake. De fleste av disse ligger i dag godt skjult i jorden. Men det finnes også synlige kulturminner som vi lettt kjenner igjen når vi står overfor dem.

Kulturminner

 Ett av de aller vanligste kulturminnenen er all de mange små mer eller mindre sammenraste steinbuene som vi så ofte støter på når vi beveger oss utenfor allfarvei. Om en slik bu ligger ved et fiskevann så er det rimeligvis fisket som har vært den viktigste årsak til at den ble lagt nettopp der den ligger, selv om den sikkert også ble brukt under villreinjakt. Finner vi den derimot oppe i en fjellside, sa har den med stor sannsynlighet blitt bygget som ly for villreinjegere. Om da ikke den frodige vegetasjonen utenfor røper at den har vært et leger for driftekarer som har ligget har inne med kveg eller hester den gangen da fjellet ga beite for dyr som om våren ble kjøpt på Vestlandet, og etter en sommer i fjellet ble drevet over til Østlandet hvor de ble solgt som livdyr eller til slakt.
 
Ett annet minne etter tidligere generasjoners bruk av vidda er også lett gjenkjennelig, nemlig dyregraver brukt under villreinfangst. Av gravene som fortsatt er intakte framgår det at de ble bygget med en bredde på 60-80 cm, og med en lengde og dybde på ca. 2 m. Diagonalt ut fra hjørnene ble det lagt lave rekker med stein som hadde til hensilt å lede beitende dyr frem til kortsidene på graven. For å skjule denne, ble åpningen dekket med mose og gress. Når så en rein tråkket ut på dette dekket ga kvisten som bar det etter, og dyret falt i graven. Der ville det så bli stående mer eller mindre fastklemt mellom de trange veggene uten noen mulighet til å komme opp. 

I dag er der fleste av gravene mer eller mindre sammenraste, men steinrekkene ut fra hjørnene røper fortsatt selv de mest uaseelige av dem. Det gjør også deres beliggenhet i flaskehalser i terrenet hvor villreinen har sine trekk. Vi finner dem for eksempel ofte i de smale åpningene som det kan være mellom steinurer og vann. Ja, hvor en ur sperrer framkomsten fullstendig er det ikke uvanlig at det er ryddet passasje, og at det i denne er muret opp en eller flere graver. I dag er det vanskelig å forestille seg at slike oppmurte graver skulle kunne ha fanget dyr, men det er fordi torven og jorden som dannet «låvebroene» opp til dem er borte.
 
 
Det er også andre kulturminner som vi kan oppdage om vi har øyene med oss. Finner vi for eksempel en rekke med omtrent hodestore stein som med mellomrom på ca. 20 m ligger enkeltvis oppe på større stein eller løsblokker, så stor vi antagelig ved et drivfangstanlegg. Uroer, festet til kjepper som steinen holdt på plass, skremte reinen fra å bryte igjennom rekken, og forhindret fra å snu av driverne som kom bak dem, valgte de istedenfor for å flykte parallelt med rekken av uroer til der den endte ved et vann. Når dyrene så la på svøm for å unnslippe sine forfølgere ble de møtt av jegere i båter og drept. Denne fangstmetode for villrein, som er den eldste vi kjenner til, ble tradisjonelt brukt i hele utbredelsesområdet.
 
Vi har valgt å begrense denne fremstilling til å si noe om steinbuer og dyregraver (som er de to mest iøyenfallende tradisjonelle kulturminner på vidda) og drivfangstanlegg (som vi i heldigste fall også vil finne). Har din nysgjerrighet som leser blitt vekket av linjene over, og du vil vite mer om Hardangerviddas kulturhistorie enn de små fragmentene vi har kunnet formidle her, da finnes det en rekke bøker du vil kunne ha glede av. Se for eksempel «Hardangervidda» (NOU 1974:30B), som også har en omfattende litteraturoversikt.
Bilde av fisk fra hette

Vernereglene

  • Jakt og fiske er tillatt etter gjeldende regler for området.
  • Alle planter, også døde busker og trær er freda.
  • Det er tillatt å sanke sopp og bær.
  • Det er forbudt å bryte løs stein, mineraler eller fossiler for samleformål eller for salg.
  • Hunder må holdes i bånd i området. Unntatt er bruk av hund til jakt, gjeting, sanking av beitedyr og i politi- og fjellsikringstjeneste.
  • All motorferdsel til lands og på vann, herunder landing med luftfartøy er i utgangspunktet forbudt.
  • Forvaltningsmyndighetene kan etter søknad for enkelte tilfeller eller etter forskrift vedtatt ved Kgl. Res. Av 6. juni 1997 av Miljøverndepartementet, gi tillatelse til annen nødvendig transport. Dette gjelder bl.a. i forbindelse med storviltjakta.
  • Forvaltningsmyndighetene kan etter søknad for enkelte tilfeller eller etter vedtekt, som skal godkjennes av Miljøverndepartementet, gi tillatelse til annen nødvendig transport. Dette gjelder bl.a. i forbindelse med storviltjakta.
  • Forurensning og forsøpling er forbudt.
  • Idrettsarrangement og organiserte teltleirer må ha tillatelse fra fylkesmannen.

Contact us

post@hardangerviddaopplevelser.com

+47 95 10 37 77
+47 90 99 30 30

Uvdalsvegen 639, 3632 Uvdal​

en_US